Norge må gå foran og innføre en “GAFA skatt”!

Frankrike har i forrige uke blitt enige med Apple, i et forlik, at de skal betale tilbake skatt som de har unndratt over de siste ti årene. Summen er ikke offentlig men kravet var opprinnelig 200 millioner Euro. I 2016 tvang Frankrike Amazon til å betale 200 millioner Euro i skatt for deres virksomhet i landet. Det er fra før av kjent at Apple, Amazon, Facebook, og Google omsetter for milliarder i Norge uten at de blir krevd for skatt på hele omsetningen. EU påla i 2016 Apple å betale 13 millioner Euro i straffeskatt for sin virksomhet i Irland. Den gang beregnet man at Apple betalte så lite som 0.005 % i skatt i EU. Nå tar europeiske politikere til orde for innføringen av en såkalt “GAFA skatt” (GAFA: Google, Apple, Facebook og Amazon). EU jobber i disse dager med et konkret forslag om å innfør en egen tech-skatt nettopp for å få tak i de rettmessige skattepengene. Norske myndigheter har ikke uttalt seg hverken for eller mot en slik skatt, men i Danmark har regjeringen nylig uttalt at man helst lar det være. Den Danske regjeringen er eksplisitt redd de store amerikanske selskapene skal hevne seg og holde tilbake investeringer i Danmark. Kan vi ane at Norge stiller seg på dansk side? Er vi redde for amerikanske reaksjoner?

Sammenfallende for en trend i EU hvor de største tech-selskapene nå i økende grad reguleres har Facebook sin bruk av data kombinert fra Instragram og Facebook blitt forbudt i Tyskland. Dette som et ledd i å minske Facebook sin overveldende dominans på annonsemarkedet. Facebook, Google, Amazon og Apple har garantert mer statlig europeisk regulering i vente. GAFA skatten er tenkt å være en sjablon-skatt, hvor de tech-selskapene som har en omsetning på over 6 milliarder kroner, skal betale 3 % i skatt til EU.

Hvorfor ønsker vi ikke å utforme politikk og regelverk i denne retningen i Norge? Hva skyldes det at Norge sitter på gjerdet og avventer situasjonen? Det kan virke merkelig i og med at vi har valgt å agere på områder hvor bevisene er færre og det ikke har vært noen debatt i forkant. Jeg tenker selvsagt på de udokumenterte Huawei-anklagene fra PST og Justisministeren for noen uker siden (anklager som Datatilsynet mener kan være grunnlovsstridig).

Huawei-fabrikk i Kina. 100 milliarder dollar omsetter den kinesiske tech-giganten for.

Norge har valgt å følge USA sine anmodninger om å offentlig sverte kinesiske Huawei for å hindre de i å bli leverandører av basestasjonene for 5G nettet som skal ut på anbud rundt om i Europa nå. I denne forbindelse er det hensynet til rikets sikkerhet som løftes frem. Jeg skal ikke ha noen mening om Huawei og deres koblinger til den kinesiske staten, men Norges Justisminister tar gjerne til orde for å regulere internasjonale selskaper når beskjeden kommer fra Trump/USA, men tar ingen egne initiativ. Det tyder på at de mangler en politisk holdning til dette. Jeg kan ikke huske at PST eller Justisdeparementet noen gang har gått ut og pekt ut et enkelte (så langt jeg kan forstå, lovlig) selskap.

Burde all kritisk infrastruktur være statlig?
I Tyskland pågår det en gryende debatt om staten skal kjøpe seg opp i infrastrukturselskaper for å hindre at de store internasjonale aktørene får for stor innflytelse på områder som burde vært under statlig og demokratisk kontroll. Om vi ikke ønsker kineserne som leverandører, har vi bare svenske Ericsson igjen som kan levere 5G infrastruktur.

Om Tyskland og Frankrike ikke kan, som et aktuelt eksempel, produsere sine egne tog må de til sist velge kinesiske tog og lene seg på de når det kommer til fremtidens hurtigtog og denne delen av landenes kritiske infrastruktur. Om Norge vil ha et fremtidig eksportmarked, for la oss si for e-helse, må trolig staten kunne se for seg å investere massivt i norske selskaper (som kan bruke hjemmemarkedet og statlige avtaler) til å lære og utvikle seg for så å ta steget ut i verden. Alternativet er at våre helsesystem, vår data, og kritisk infrastruktur (tog, strøm, 5G etc.) blir avhengig av amerikanske eller kinesiske løsninger og leverandører. Estland er et godt eksempel på land med dårligere forutsetninger enn Norge som har tatt modige valg med tanke på å utvikle kritisk infrastruktur hjemme og lykkes.

Vår sittende regjering har det travelt med å selge ut alle statlige selskaper til utenlandske aktører og investorer. Det gir jo ingen mening i en slik ny internasjonal økonomisk og næringspolitisk virkelighet om Regjeringen da ikke kun lar politikken styres av ideologi (og mye tyder jo på at det er det foreldede dogmatiske, ideologiske prinsipper, som står i veien for moderne politikk og visjoner). Regjeringen har så langt ikke annonsert noen politikk som kan regulere de store tech-selskapene. I EU og spesielt i Tyskland og Frankrike svinger pendelen den motsatte retning. Er Norge i ferd med å komme i skikkelig på bakbenene i viktige økonomiske spørsmål og i utakt med resten av Europa hva gjelder sentrale politiske spørsmål knyttet til den pågående digitaliseringen?

Digitalkapitalismen

Tech-selskapene ønsker å kontrollere alle aspekter av våre liv og det vi gjør, for profitt. En dristig og viktig ny bok, The Age of Surveillance Capitalism av Shoshana Zuboff, identifiserer en ny epoke av kapitalismen. Før var det vi som søkte i Google. Nå er det Google som søker i oss. Hva forteller det oss om hvor digitaliseringen er på vei?

Over mer enn syv hundre sider beskriver Zuboff en”dispossession cycle” der vi alle jevnlig blir plyndret, våre opplevelser kidnappet og ekspropriert.

Glem klisjeen om at hvis det er gratis, da er du mest sannsynlig produktet, skriver hun. Du er ikke produktet; du er den forlatte kadaveret. Produktet kommer fra overskuddet av informasjon Tech-gigantene har røvet fra livet ditt. Det verste i en slik utvikling gjenstår likevel fra og materialisere seg, hevder hun, Tech-gigantene skifter nemlig nå strategi fra å fokusere på å kunne forutsi vår atferd til å konstruere den. Det er ikke lenger nok å automatisere informasjonsflyten om oss, advarer hun; målet er å automatisere oss!

Det eksisterer åpenbart en del diskusjoner om verdien av denne bokens evne til å bidra med en skarp kritikk av digitalkapitalimen (se under), men uansett er den et tungt bidrag til debatten om hvor kapitalismen og digitaliseringen er på vei.

Spesielt er jeg interessert i å forstå påstanden hennes om at den forrige industrielle revolusjonen kostet menneskeheten miljøet, mens den digitale industrielle revolusjonen nok vil koste oss humanismen og demokratiet.

Jeg skal komme tilbake til denne boken som jeg leser nå, men begynner her med å samle litt bakgrunn og lenker av andre som har skrevet og tenkt litt om denne boken.

https://www.theguardian.com/books/2019/feb/02/age-of-surveillance-capitalism-shoshana-zuboff-review

It`s been a while…

Da var det gått et år siden jeg oppdaterte disse sidene. Tanken har vært å bruke siden til å holde orden på mine tanker og samle referanser og erfaringer så de ikke bare flyr avsted. Å ta seg tid til dette er viktigere enn noen gang. En mjuk start i dag…

Huawei
Hvor rart er det ikke at PST nå går ut og anklager, uten å legge frem bevis, kineserne for å har tenkt å bruke Huawei til å stjele data fra norsk industri og norske privatpersoner. Min sønn og samboer kjøpte akkurat hver sin Huawei-telefon som fortsatt selges over disk. Hva skal man tro. Kan justisministeren bare ta for seg et selskap og anklage de helt uten å legge frem noe annet enn vage påstander? Er ikke i tvil om at man skal holde øye på kineserne som sikkert kunne tenkt seg å spionere eller bygge opp en kapasitet til å overvåke trafikken på våre basestasjoner (5G), men hva med de landene og selskapene som vi alt vet spionerer på oss? Hva med de som er tatt med buksene nede og som beviselig har tråkket over denne streken PST og Justisministeres er redd kineserne skal (i fremtiden) tråkke over? Snowden avslørte for en stund siden amerikanske NSA og deres omfattende overvåkning og spionering (først nektet alle på at noe slikt kunne foregå, så når det ble kjent at det var slik fikk vi høre at det viste jo alle). Facebook ble tatt i fjor. Russerne er under press for å ha blitt avslørt i samme ærend. Skulle vi ikke starte med å stenge ute Facebook og Google? Skulle vi ikke avslutte samarbeidet med NSA? Er Trump tryggere en Xi?

For meg ser det ut til at den norske reaksjonen kommer på direkte anmodning fra nettopp USA. Har vi ingen egen vilje? Hvorfor kan vi ikke ha en debatt om dette i offentligheten? Er bevisene for vage eller vil de ikke avsløre sine kilder? Skal vi bare stole på dem? Vet de hva de gjør?

Hvor trygt/lurt er det å etablere en business i Norge om man når som helst kan bli uglesett av myndighetene uten at anklagene blir begrunnet og bevis lagt frem? Er det ikke akkurat den typen udemokratisk spill vi beskylder kineserne for å bedrive? Hva forteller det da om oss? At vi er underlagt USA og er villige til å se våre prinsipper falle for å beskytte oss mot nettopp de som ikke spiller etter reglene (men at vi lystrer de som beviselig ikke følger reglene)? Dette skjer akkurat i de dager det legges frem en ny e-sikkerhetslov for Norge. En lov som gir PST full tilgang til alle norske innbyggere og bedrifter sin data og som Datatilsynet mener bryter med selveste Grunnloven Hva skjedde med debatten om innbyggernes (digitale) vern? Hva lærte vi av Lund-kommisjonen som grundig gikk e-tjenesten/PST opp etter sømmene og avslørte at de bedrev ulovlig overvåking og registrering av norske borgere på bakgrunn av deres politiske holdninger?

Kanskje skulle vi etterlyse en større debatt om sikkerhet og personvern istedet for å peke på kineserne som den store stygge ulven uten å si hva vi legger i det. Ja kanskje er det på sin plass å be om en Lund-kommisjon 2. Bortsett fra USA er det bare den eneste leverandøren av 5G basestasjoner, Eriksson, som står igjen (når ingen får handle med Huawei) som vinner.

En ting vet vi. Norge er et lite land og har ikke råd til å ha verdens nest største økonomi, Kina, som fiende. Dette lærte jo Norge med alt som skjedde når vi delte ut Fredsprisen til Liu sist.

Oppdatering

Siden jeg skrev dette har jeg lest svenske myndigheters reaksjon på påtrykkbingene fra USA på EU. Svenskene gjør en edruelig tilnærming som i mine øyne gir mening i en slik situasjon.

För svensk del har PTS tidigare gjort klart att de EU-regler man följer inte ger möjlighet att ställa krav på vilken utrustning som används utan att man bara utdelar tillstånd för frekvensutrymme och att det är operatörerna som avgör vilken utrustning som används.

Men i en intervju med TT nyligen gör digitaliseringsminister Anders Ygeman klart att han är öppen för att se över dagens lagstiftning.

– Jag vill inte peka ut ett enskilt bolag, men när vi ser den svenska lagstiftningen att vi har möjlighet att dra in eller vägra tillståndet för en operatör, så bör vi också överväga om vi ska ha möjligheten att utesluta en leverantör.